Energi eller effekt, Hannesson?

Ved ansettelse av økonomer i energisektoren, er spørsmålet om forskjellen på energi og effekt et vanlig kontrollspørsmål på jobbintervju. På den måten finner man de økonomene som har en intuitiv forståelse av grunnleggende praktiske forhold. Professor Hannessons innlegg i DN 21. januar tyder på at han ville falt i gjennom.

Norge kan, som Hannesson korrekt påpeker, bli Europas grønne batteri. Et batteri er imidlertid ingen energikilde, men et energilager. I kabler mellom Norge og Europa flyter strømmen begge veier. Tysklands Energiewende gir massive volumer av vind- og solenergi, som, når de først er bygget har marginalkostnad nær null. Det betyr lave priser ved overskudd, og trange tider for norske kraftprodusenter, om de utelukkende skulle basere seg på salg av energi til utlandet. Nedleggelse av industri, som i dag bruker strøm tilsvarende en fjerdedel av norsk kraftproduksjon, er et skrekkscenario for verdiskapingen i norske kraftverk. For å eksportere hele denne energimengden må kraftprisen hele tiden, 8760 timer i året, være lavere i Norge enn i utlandet. Faktisk så lave at man ikke tjener penger.  Det er heldigvis helt usannsynlig.

Tyskland er bare måtelig interessert i våre kilowattimer, men de er svært interessert i våre kilowatt. Vårt overskudd av energi utgjør et lite volum i tysk målestokk, kanskje en prosent eller to av deres kraftforbruk. Vår installerte effekt på 30 GW vannkraft, med betydelig potensial for utvidelse, utgjør imidlertid hele differansen mellom forbruk og produksjon på en overskyet dag i Tyskland i 2030. Gjennom døgnet svinger Tysklands effektbehov mellom 50 og 80 GW. Innen 2030 vil Tyskland ha installert en kapasitet på 148 GW fornybar kraft. På en solfylt dag med vind vil kraftprisen falle i gulvet og kraften vil flyte ut av Tyskland og til norske strømkunder, slik at vann i magasiner kan spares til dager med effektunderskudd. Bygger vi pumpekapasitet, kan vi også pumpe vann tilbake i magasiner, og utnytte enda mer av den utslippsfrie gratiskraften fra våre naboer.

Bilde av et norskt småkraftanlegg

I sum vil trolig Norge likevel bli nettoeksportør. Hannesson tror kraftutbygging er lite aktuelt. Vel, hvis Hannesson hadde lest aviser, ville han visst at kraftutbygging både er vedtatt og i gang. I 2020 vil kraftproduksjonen i Norge og Sverige være 10 prosent høyere enn i dag, takket være grønne sertifikater. Investeringer i ny fornybar kraft kan sammen med energieffektivisering gi et overskudd på i Norden på 20 til 40 TWh. Det bekymrer nok kraftprodusenter. Men om industriforbruk på 30 TWh skulle forsvinne i tillegg, ville utviklingen i kraftmarkedet gå fra «spennende» til «katastrofal».

Både industri og kraftutveksling er mulig og nødvendig av hensyn til klima.   Politikere bør ha denne balansen som siktemål og ikke skape unødige interessekonflikter mellom aktører som lever i et skjebnefellesskap. Framtidens utslippsfrie kraftsystem er avhengig av økt utveksling. Fordelingen av nettkostnader bør sikre at vi ikke legger ned verdens reneste metallproduksjon på veien dit.

Om MariusHolm