Mongstad må snus nå

 Boundary Dam, Canada

 

Regjeringen styrer sin månelanding innen fangst og lagring av CO2 på en måte som gir lite håp om en fornuftig realisering. Prosjektmodellen gir Statoil incentiver til å gjøre prosjektet dyrest mulig. Alle vet det, men Jens Stoltenberg sitter stille.

Kanskje tenker han at det er greit med et kostnadsestimat på 25 milliarder kroner, siden det gjør det lettere å legge prosjektet i skuffen?

Dersom regjeringen vil rydde vekk tvil om sine intensjoner, er tiden overmoden for handling.

Før valget bør regjeringen innrømme gamle feilgrep, reforhandle avtalen med Statoil, og gi kommersielle aktører incentiver til å utvikle et best mulig prosjekt. Hvis ikke risikerer vi at Mongstad-prosjektets demonstrasjonsverdi begrenses til en advarsel om at fangst og lagring av CO2 fremstår som en løsning for de rike, og ikke den muligheten for utslippsfri industri og kraftproduksjon klimaet trenger.

Mongstad-avtalen ble til i sene nattetimer, etter at Statoil satte regjeringen under press for å få tillatelse til et gasskraft- og varmeverk tilknyttet Mongstad-raffineriet. Miljøverndepartementet hadde lent seg på Soria Moria-erklæringen om at nye gasskraftverk skulle ha rensing fra dag én, og undervurderte den politiske dynamikken som oppsto når Statoil antydet at raffineriets fremtid sto på spill om ikke det nye kraftvarmeverket lot seg realisere.

Resultatet ble hurtige forhandlinger der Statoil hadde bedre kort enn regjeringen.

Kostnadsutviklingen i renseprosjektet har gitt grunnlag for vittigheter om at Statoil skal bygge renseanlegg etter samme oppskrift som de bygde raffineriet i sin tid. Da førte overskridelser til Statoil-sjef Arve Johnsens avgang, og språket ble beriket med måleenheten «en mong». Selv om det kan stilles spørsmål til Statoils arbeid med renseprosjektet, bør det likevel slås fast at selskapet responderer rasjonelt på de incentiver selskapet er gitt gjennom avtalen med regjeringen.

Kort oppsummert fungerer avtalen slik: Statoil har all risiko, og staten tar hele regningen. Det gir Statoils prosjektledere to klare marsjordre:

  • Kostnadsestimatet skal gi null sannsynlighet for kostnadssprekk, siden overskridelser må betales av Statoil. Dermed blir risikopåslagene i estimatet solide.
  • Tekniske løsninger kan være så dyre de vil, siden staten betaler, og siden Statoil får regningen hvis noe ikke fungerer.

Det er lett å forestille seg diskusjoner på prosjektmøtene: «Løsning X har tilfredsstillende kvalitet, og er kostnadseffektiv. Løsning Y har enda bedre kvalitet, men er altfor dyr». Gjett hvilken løsning som er rasjonell å velge når staten skal ta hele regningen?

Statoil er vant til å velge dyre løsninger, fordi kravet til driftssikkerhet er høyt og betalingsviljen stor på offshoreinstallasjoner. Men selv der skal man tjene penger, og man må sette grenser for ingeniørene, og si at «godt nok» faktisk er godt nok.

Slik er det ikke på Mongstad. Derfor ender man med kostnadsestimat som ingen eksperter tror på. Derfor ender man med kostnadsestimat tre ganger høyere enn et sammenlignbart prosjekt i Boundary Dam i Canada, som nå er under bygging, og som vil stå ferdig neste år.

Dersom regjeringen vil snu prosjektet, bør den se på følgende muligheter:

  • Innled forhandlinger med Statoil om en ny avtale. Siden regjeringen fortsatt har relativt dårlige forhandlingskort, må man ha med seg gulrøtter. Statoil bør tilbys en mulighet til å tjene penger på en kostnadseffektiv gjennomføring. Staten bør på ta seg deler av risikoen.
  • Ikke bygg Rolls-Royce når Toyota fungerer utmerket. Kravspesifikasjonene til tekniske løsninger bør evalueres av et uavhengig fagmiljø, for å sikre at man velger rasjonelt.
  • Ikke tving leverandører til å prise inn all teknisk risiko. Tillat prøving og feiling. Et renseanlegg behøver ikke hundre prosent driftssikkerhet fra dag en.
  • Gjennomfør en konkurranse. Det er ikke sikkert at et oljeselskap er den rette byggherren for industriprosjekt på land uten geologiske oppsider. Et dansk kraftselskap bygde kraftverket på vegne av Statoil. Kanskje er det andre som har lyst og evne?

Dersom regjeringen ikke tar nye grep, blir det vanskelig å tro at de faktisk ønsker å lykkes. Månelandingsmetaforen var god, Jens. Men den forplikter. Skal du lykkes, må du ha hendene på rattet.

Marius Holm, leder i ZERO

Om MariusHolm