Ny klimagiv med karbonfangst og –lagring

Etter et mislykket klimamøte i Warsawa er det åpenbart at vi trenger andre drivkrefter i arbeidet for å redusere klimagassutslippene. Ferske tall fra det internasjonale energibyrået (IEA) og FNs klimapanel (IPCC) viser at vi har dårlig tid. Derfor må vi få i gang det grønne skiftet også innenfor karbonfangst og – lagring (CCS), slik vi har fått til innfasing av elbiler og billigere solenergi. Den nye forutsetningen for fossilindustrien må bli at henter du opp CO2, har du også et ansvar for at den lagres. 

På Statoils høstkonferanse denne uken kom analyser fra det internasjonale energibyrået (IEA) som tyder på at vi er på vei mot en oppvarming av jordkloden på 3,6 grader, noe som kan få alvorlige konsekvenser. Statoils Helge Lund etterlyste politiske rammevilkår som gjør at fossilbransjen kan komme i gang med tiltak. En del av svaret her er åpenbart et langsiktig, effektivt og forutsigbart rammeverk for karbonfangst og –lagring, som sikrer at nødvendige investeringer gjøres i tide.

Olje- og energiminister Tord Lien talte varmt om betydningen av dette arbeidet på høstkonferansen. Regjeringen har nå, etter avlysningen av renseprosjektet på Mongstad, ryddet bordet når det gjelder Norges arbeid med karbonfangst- og lagring. Vi kan få en ny giv for dette viktige arbeidet frem mot 2020. Samtidig går tiden fort. Det er derfor viktig å løfte blikket når det gjelder arbeidet etter 2020. Hvilke virkemidler har vi som kan ta oss videre fra de første relativt få demonstrasjonsprosjektene, til flere hundre store karbonfangst- og lagringsprosjekter?

ZERO har blitt inspirert av de grønne sertifikatene i fornybarsektoren, og introduserer ideen om sertifikater for fossilindustrien. Den nye forutsetningen for fossilindustrien må bli at henter du opp CO2, har du også et ansvar for at den lagres.  Dette betyr ikke at alle aktørene må ha en lagringsløsning knyttet til sin egen aktivitet. Sertifikatsystemet vil fungere i et marked hvor en kan kjøpe og selge sertifikater, slik at man betaler for at noen tar ansvaret for at CO2-en blir tatt hånd om og lagret.

Fordelene med et slikt system er flere. Politikerne kan bestemme volumet og ambisjonene for karbonfangst og -lagring. Alle fossil energi-selskaper vil få et pålegg om at en viss andel av det karbonet de tar opp må lagres. Dette fordeler kostnadene for karbonfangst og -lagring på all fossil energi. Samtidig gir det alle som har en utslippskilde, om det er industrien eller olje-, gass- eller kullselskapene et insentiv til å implementere en verdikjede, og de kan selv finne den mest kostnadseffektive måten å ta i bruk karbonfangst og -lagring på.

Arbeidet med karbonfangst- og lagring har hatt noen tilbakeslag både i Norge, og i resten av Europa. Men dette er ikke på grunn av teknologien, slik mange tror. Vi har pumpet CO2 ned i grunnen siden tidlig på 1970-tallet. Vi vet altså hvordan vi kan gjøre dette. Utfordringen ser ut til å være å få på plass de gode insentivene for de rette aktørene.

En sertifikatløsning er den beste måten å få utløst potensialet for en karbonfangst- og lagringsindustri. I kombinasjon med strenge krav til hvor mye et kraftverk kan slippe ut, såkalt Emission Performance Standard (EPS) som stopper investeringer i kraftverk uten karbonfangst og -lagring. De to løsningene vil trekke på det beste av hverandre.

Vi må ikke bli handlingslammet av manglende fremdrift i klimaforhandlingene. Et slikt rammeverk for karbonfangst- og lagring kan innføres i stor skala uavhengig av klimaforhandlingene. Får vi dette til, kan vi få markedsmekanismer til å virke i favør av klimaet. Innføringen av viktig teknologi i stor skala vil gi en betydelig reduksjon av utslippene fra en lang rekke store utslippskilder. Da kan karbonfangst- og lagring bli nok et eksempel på at det grønne skiftet er i gang.

Av Gøril Andreassen, leder i Olje, gass og industriavdelingen i ZERO
og Kari Elisabeth Kaski, nestleder i ZERO

Denne kronikken var på trykk i Stavanger Aftenblad mandag 2. desember.

 

 

 

Om Marit

twitter: @maritflinder