Skuffet foresatt til en av de beste elevene i klassen

New York, 23. september. Litt over ett år til en ny forpliktende klimaavtale skal landes i Paris. Statsminister Erna Solberg har nettopp stått på talestolen i FN og gitt Norges svar på Ban Ki-Moons call to action.  Og jeg føler meg litt skuffa.

Men hvorfor? Norge er ikke verst i klassen. Tvert i mot. Mange land leverer mindre enn Norge. Både på nasjonale kutt, og bidrag til de internasjonale kuttene gjennom finansiering av andre lands omstilling og tilpasning. Solberg var tydelig på behovet for å kanalisere kapital og finansiering til fornybar energi, og at økonomisk vekst, utviklingsmål og et klart svar på klimaendringene kan gå hånd i hånd. Dette var positiv og konstruktiv retorikk.

Nei, Norge gjør det egentlig ganske bra. Selv om vi ikke la frem klare kuttforslag på dagens toppmøte, kommer vi til å levere på dette over nyttår. Vi leverer 200 millioner til det grønne fondet. Vi er et foregangsland på elbil, og gjennom økt bevilling til klimafondet i Norge kan vi også bli best i klassen på omstilling av utslippsintensiv industri i Norge.

Så hvorfor sitter jeg igjen med manglende entusiasme?

Jeg tror det handler om forventninger. Og muligheter. For det er få land som har større muligheter for å bidra positivt inn i klimaforhandlingene enn Norge. Vi er som et begavet barn som gjør akkurat det som trengs for å få en god karakter i et fag, eller som spiller et instrument helt korrekt, men uten kreativitet. Det er ingen vilje til å gjøre noe ut over det nødvendige. Ingen entusiasme i å utnytte det potensialet man har.

Hva kan Norge gjøre?

Obama sa i sin tale til toppmøtet at alle land må gjøre det de kan. Så hva skulle Norge ha gjort, for å utnytte det potensialet vi tross alt har? For å overraske positivt med faktiske tiltak? For å gjøre oss som følger den norske delegasjonen imponert?

Det viktigste Erna Solberg kunne gjort på vegne av Norge ved denne anledningen, er å tale med den sterkeste stemmen vi har internasjonalt. Vår kapital. Hun burde ha levert en klar ambisjon fra regjeringen på utvidet mandat for Statens Pensjonsfond Utland, slik at NBIM kan plassere vår felles formue i infrastruktur knyttet til produksjon og distribusjon av fornybar energi.

Verden har et stort, og stigende behov for denne typen investeringer. Det er en nøkkel for å sikre at vi ikke investerer  i en fossil infrastruktur som leder oss på en utslippsbane som tar oss langt over 2-gradersmålet. Markedet for denne typen investeringer er raskt økende i omfang og profesjonalitet, samtidig som risikoen er oversiktlig og i et rimelig forhold til forventet avkastning. Norge har et stort fond med forventet fallende avkastning grunnet lave renter på statsobligasjoner. Det er hva amerikanerne kaller “perfect match”.

En tapt anledning

Men Erna lot anledningen gå fra seg. Hun gjorde nok til å ikke gjøre noe feil, men for lite til å skape entusiasme og positiv bevegelse i forhandlingene.

Så da blir vi sittende igjen, skuffet foresatt av en av de beste elevene i klassen, vel vitende om at vi kunne gjort så mye bedre.

Om bastian