ZERO-notat: Norsk strategi for CO2-håndtering

Realisering av fullskala CO2-fangst og lagring har vært det sentrale målet for CCS-politikken i Norge siden 2005. I årets budsjett tas det et skritt i riktig retning for å bidra til realisering av fullskalaanlegg internasjonalt, men det er ikke noe vesentlig framdrift for realisering av fullskalaanlegg i Norge.

I forslaget til Statsbudsjett for 2015 er det ingen friske midler som brukes til fullskalaanlegg for fangst og lagring. De store midlene på budsjettet for CCS går til Technology Centre Mongstad (TCM) og et utredningsarbeid for å kartlegge utslippskilder og grunnlag for fangst og lagring i Norge.  Det nye initiativet for å bidra til fullskala anlegg internasjonalt, mest sannsynlig til ROAD prosjektet i Nederland, er i form av en tilsagnsfullmakt som under gitte forutsetninger kan være aktuelt for utbetaling først fra 2017. Vi trenger en satsning på fullskala CO2-fangst, -transport og -lagring der tilstrekkelig med midler settes av i 2015- budsjettet og følges opp frem til realisering av et ferdig bygget CCS-prosjekt i løpet av de neste årene.

ZERO foreslår:

  • Utvid mandatet til Enova for utvikling av norsk fullskala CCS prosjekt
  • 5 års statlig driftskostnads-garanti for CCS prosjekter
  • Bered den lovmessige grunnen for transport og lagring offshore
  • Følg bevilgningsordningen som utvikles for ROAD tett
  • Øk potten for det internasjonale arbeidet for CO2 håndtering

Motstridende bilde – moden teknologi

Strategien viser at man fremdeles tenker på CCS- teknologien som umoden, mens man samtidig peker på en rekke fremtredende prosjekter, både i Norge og ellers i verden.  I beskrivelsen av bakgrunn og status for karbonfangst -og lagring i Norge og internasjonalt er det lagt til grunn en rekke faktorer som er ment å tegne et helhetsbilde, men som i praksis fungerer misledende og attpåtil motstridende. På den ene siden står det:

«Teknologi for CO2-handtering er framleis relativt umoden og det er behov for ytterlegare oppskalering og utprøving. Dei første prosjekta vil gi nødvendig erfaring med bygging og drift av storskalaanlegg for fangst og lagring av CO2. Dette er ein viktig del av teknologiutviklinga og nødvendig for å kunne oppnå kostnadsreduksjonar»

På den andre siden listes en rekke eksisterende og nylig ferdigstilte prosjekter opp:

«Ifølgje Global CCS Institute (GCCSI) er det 60 CO2-handteringsprosjekt internasjonalt med ulik modningsgrad. 21 av desse prosjekta er aktive fullskala CO2-handteringsprosjekt, dvs. i drift eller under bygging.»

Deretter beskrives anlegg spesielt i Canada og USA. Dette er anlegg i fullskala og mindre skala, flere har eksistert i tiår, noen er nylig bygget.

Det er på tide at myndighetene i Norge anerkjenner at vi er forbi stadiet der CCS som teknologi anses som uprøvd eller umoden. Dette er svært viktig for å kunne fokusere på områder som virkelig er utfordrende, nemlig å få på plass et skikkelig rammeverk for CCS.

Nye virkemidler for norsk CCS

Også når det gjelder virkemiddelbruk legges det frem svært motstridende faktorer til grunn.

Regjeringen skriver: «Arbeidet med CO2-handtering er utfordrande. Det er komplisert og dyr teknologi som skal utviklast samtidig som kvoteprisen på utslepp av CO2 i Europa er svært låg. Erfaringar frå Noreg og utlandet viser at det er nødvendig med offentleg støtte samtidig som det er krevjande å finne gode prosjektmodellar for fullskala demonstrasjonsprosjekt.»

Erfaring fra Norge viser at det ikke fungerer med direkte offentlig støtte. CO2-skatten offshore derimot fungerte utløsende offshore for Sleipner og Snøhvit. Erfaringer fra andre steder viser at det er mulig å utløse CCS gjennom politiske virkemidler, som streng forurensningsstandard, skattefritak og regionalt samarbeid.

ZERO har sagt at det bør åpnes for at internasjonale CCS- prosjekter kan støttes av norske myndigheter.  Det har man for så vidt signalisert vilje til gjennom mulig støtte til ROAD i Nederland.
Ved den internasjonale støtten er det sentralt å bidra til eller lage ordninger som skiller seg fra NER300 og konkurransen i UK. Norge må lære fra disse ordningene og bygge på deres erfaringer.

Fullskala CCS-prosjekt

Det er nødvendig å utarbeide og iverksette en plan for å realisere CCS, framfor nye utredninger. En slik plan bør ta utgangspunkt i det omfattende utredningsarbeidet som allerede foreligger fra både Gassnova, Oljedirektoratet (OD), og en rekke forskningsinstitusjoner i Norge. Vi vet hvor utslippskildene er, og vi vet lagringspotensialet både i Norskehavet og Nordsjøen.

Strategien legger da også til grunn Gassnovas oversikt over mulige utslippskilder aktuelle for CCS, strategien slår fast at dette er for få og til dels små utslipp. ZERO vil imidlertid understreke at dette er punktutslipp som bør renses for å nå Norges langsiktige klimamål. Norge har i tillegg et ansvar for å utvikle CCS i praksis, og for å gå foran som et godt forbilde. Spesielt gjelder dette gass og industri der man trenger mer erfaring internasjonalt. Alt ligger til rette for at Norge skal kunne klare det: forskning, erfaring og økonomisk grunnlag.

I strategien som foreligger ønsker man å «bygge på» samt gjøre mer av det samme kartleggings/utredningsarbeidet, uten at det gir så mye nytt. Noe annet hadde vært om man gjennom en finansieringsprosess kan peke ut de prosjektene som er robuste nok til å få støtte.

ZERO foreslår å kombinere behovet for å få kunnskap om potensialet for CCS og økonomien i prosjektene, med en egen støtteordning som vil kunne generere søknader fra relevante aktører. En måte å gjøre dette på kan være å dele ansvaret for realisering av CCS i Norge mellom de statlige organene Enova og Gassnova. Enova har erfaring og en organisasjon for å evaluere og støtte utviklingen av et slikt prosjekt, med øremerkede midler fra staten. Gassnova bør ha ansvaret for å utvikle hensiktsmessige transport og lagringsmuligheter for slike CCS-prosjekter. En felles innsats for hele kjeden av CCS, med klare og realistiske kriterier for økonomisk støtte og tett oppfølging av prosjektledelsen, vil kunne initiere CCS-prosjekter. Dette vil kunne være en modell for å sikre det/de første norske fullskala prosjektene, som også vil trenge mer innebygde markedsmekanismer for drift i det lange løp.

Enova må gis ansvar og fullmakt for finansiering av fullskala CCS. Gjennom en søknadsprosess i Enova kan et (eller flere på sikt) prosjekter få statsstøtte for å realisere et karbonfangstanlegg i Norge. En slik endring av Enovas mandat må komme i forbindelse med regjeringens tilsagnsbrev til Enova.

Driftkostnader

Karbonfangst gir økte driftskostnader, og det vil være behov for å etablere en modell som dekker de økte kostnadene ved fullskala fangstprosjekter.  Et sertifikatsystem er en god langsiktig løsning; andre kan være «pisker» som strengere utslippsgrenser og «gulrøtter» som skattefordeler ved minskede CO2 utslipp, slik de har i flere stater i USA.

Det er også et behov for å finne kortsiktige løsninger for prosjekter bygget nå før større og langsiktige finansieringsmekanismer som sertifikatsystemet, er på plass.  Prosjekter som et eventuelt oppskalert CCS-anlegg på Norcems sementfabrikk i Breivik og/eller et annet norsk CCS-prosjekt, kan dermed med større trygghet og forutsigbarhet utvikle og bygge CO2-håndteringsanlegg.

Det finnes flere metoder for å oppnå dette; en løsning kan være å dele ut 5-års garanti av den norske stat, for å støtte driftskostnadene fram til andre markedsmekanismer (for eksempel høy pris på CO2) er på plass.

Transport og lagring

Regjeringens CCS-strategi nevner potensialet for en stor lagringsplass i Nordsjøen for å dekke det europeiske behovet for et CO2-lager. CO2-lagringsatlaset laget av Oljedirektoratet og arbeidet gjort av North Sea Basin Task Force, viser at det er store muligheter for lagring både på norsk sokkel og i Nordsjøen. Regjeringen peker i strategien på at kostnadene for lagring av CO2 i Nordsjøen er høye og behovet for ny lagringsplass for øyeblikket er lav.

Det er imidlertid kritisk at arbeidet med å avklare de juridiske konsekvensene av offshore-lagring og flytting av CO2 over landegrensene startes nå. Dette for å sikre den nødvendige lagringskapasiteten i tide til et fangstanlegg er på plass. Norske myndigheter må videreføre arbeidet med å utvikle CO2- lager i Nordsjøen, for å redusere risiko for kommende fangstprosjekter og for å sikre at mangel på lagringssteder ikke står i veien for utvikling av CCS. Nødvendig rammeverk på være plass slik at et lager står klart den dagen CO2 blir fanget.

Her er det foretatt mye forskning som bør ligge til grunn, og et internasjonalt lovarbeid som må følges opp videre. TelTek i Porsgrunn har for eksempel stått for et omfattende forskningsarbeid angående lagringspotensiale i Skagerrak og nødvendige lovendringer knyttet til dette. EUs CCS-direktiv og ratifiseringen av Londonprotokollen pekes på som viktige verktøy for et bedre lovgrunnlag for lagring av CO2.

Prosjekter som Norcem sitt CCS-anlegg i Breivik er avhengig av at lovarbeidet for lagring tas mange skritt videre i årene som kommer. Spesielt viktig er det for industrien, og produsenter av fossil energi, at det er avklart hvem som skal ha ansvaret for den langsiktige risikoen knyttet til lagring. Det betyr også at man må jobbe videre med å avklare ferdig det juridiske rundt tredjeparts overtakelse og reguleringer knyttet til dette, i statsbudsjettåret 2015.

ROAD

Rotterdam, Opslag en Afvang Demonstratie (ROAD) kan bli det første fullskala CCS-prosjektet i EU. Det eneste konkrete forslaget for å støtte og utvikle CCS med midler fra Norge i EU, er ytterligere bidrag til ROAD gjennom Horizon2020/ERAnet midler. De ekstra midlene til ROAD prosjektet er ment å dekke driftskostnader, og kommer med visse restriksjoner som betyr at de ikke vil utbetales før tidligst i 2017.

Norsk støtte dekker drift av anlegget, og utviklerne må finne midler til byggingen. Eierne må fortsatt ta en endelig investeringsbeslutning, noe som har drøyd i tid, men som er varslet i 2015. Norske myndigheter må følge opp ROAD- prosjektet for å sikre fremdrift.  I dialog med nederlandske myndigheter og EU må Norge være med på å jobbe for at flere medlemsland forplikter seg til støtte og at den nye finansieringsordningen i så stor grad som mulig sikrer grunnlag for en investeringsbeslutning for ROAD. Det er også viktig at de bransjene som er involvert i ROAD har de riktige insentiver i den støtten som gis via ERAnet.

Prosjektet har et økonomisk gap på mer enn 100 millioner euro. Den norske regjeringen har lovet å gi 125 millioner kroner til prosjektet, og EU har bedt sine medlemsland om mer støtte. Strengt tatt trenger prosjektet sterkere forpliktelser fra land som Norge.

ROAD er et treårig demonstrasjonsprosjekt, som betyr at det ikke er permanent. ZERO ønsker å understreke at støtten til ROAD ikke bør komme i stedet for å finansiere et permanent fullskala CCS-prosjekt.

Annet internasjonalt

Det er svært positivt at regjeringen vil jobbe for at deler av støtten på 200 mill NOK til Det Grønne Klimafondet under FN, skal brukes på CCS. Det er imidlertid viktig at det her øremerkes en pott til CCS. Beløpet vil ikke være nok til å støtte et CCS-prosjekt, men er nok til å hjelpe med kapasitetsbygging, ressursvurdering og teknisk assistanse.

At man også søker å styrke Verdensbankens CO2-håndteringsfond er bra, så lenge dette utløser faktisk støtte. Norge bør i denne sammenheng bruke vår stemme i Verdnsbanken til å kreve at CCS blir et kriterium for evt videre støtte til nybygging av fossile kraftverk i u-land og voksende økonomier.

Et norsk myndighetsbidrag i internasjonale fora og ikke minst for å utvikle gode rammevilkår for CCS som de nevnt over, er essensielt. Det er dog vel så viktig å sikre deltakelse fra sivilsamfunnet og andre ikke-offentlige arenaer i denne sammenheng.

Bevilgningene for arbeidet med å fremme fangst og lagring av CO2 som klimatiltak internasjonalt bør derfor økes til 100 millioner kroner for å gjennomføre ambisjonene i handlingsplanen vedtatt i Stortinget i 2009. Med den motgangen som CCS har møtt i mange land øker det behovet for et godt internasjonalt arbeid for CCS som klimatiltak, både når det gjelder informasjon og støtte til gjennomføring av større demonstrasjons- og fullskalaprosjekter.

Kontakt:
Kari Elisabeth Kaski, nestleder, 90 99 01 31
Camilla Skriung, rådgiver CCS, 90 64 18 12

Om Jon Evang