Oljetopper i Kollentåka

15771902481_0ea289f178_k

Når toppsjefene i de store oljeselskapene samlet seg på Oslo Energy Forum på Holmenkollen i forrige uke, må den berømte kollentåka ha ligget tjukt rundt hotellet, og sperret utsikten til markedet.

I DNs oppslag 23. februar, gir Shell-sjef Ben van Beurden inntrykk av at den strategiske utfordringen til oljeselskapene først og fremst er en kommunikasjonsutfordring, at næringen har fått et «skurkestempel», og at næringens framtid kan sikres ved å være mer «karismatiske», og komme på banen med «den moralske forpliktelsen til å skaffe verden fossil energi».

La oss se på den moralske siden først. Klimakrisen er ikke bare et miljøproblem, den er et sosialt og humanitært problem. Mennesker frarøves muligheten for velferd, utvikling og trygghet. De fattigste rammes hardest. Likevel mener oljetoppene på Holmenkollen at det nettopp av hensyn til de fattige må produseres mer fossil energi. Som van Beurden påpeker, mangler 1,3 milliarder mennesker tilgang til elektrisitet. De etterspør energitjenester, ikke hydrokarboner. De fattigste husholdningene i Afrika bruker 40 milliarder koner i året på parafin. Det er ekstremt dyr energi, og ekstremt helsefarlig. Heldigvis har noen titalls millioner mennesker nå fått tilgang til solenergi, og med gode finansieringsløsninger bygges det nå solkraft for de fattigste i raskt økende hastightet. Fordi det gir billigere, sunnere og tryggere energiforsyning enn parafin og diesel.

Konsernsjefene i Shell, Total og Statoil, har nok fått med seg at solenergi og vindkraft nå er billigere enn ny fossil kraft i de fleste marked. Men selv om det blir billig, så monner det jo lite, tenker de nok. Nye fornybare energikilder leverer jo bare et par prosent av verdens energi, og det hjelper vel ikke med rask vekst når de vokser fra et så lavt volum?

Total-sjef Patrick Pouyanné gjentar den vanlige besvergelsen om at «i 30 år fremover vil fossil energi fortsatt måtte dekke mesteparten av energimiksen». Det internasjonale energibyrået (IEA) produserer scenarier som ved første øyekast virker betryggende for de som håper denne helt ubegrunnede besvergelsen skal bli til virkelighet. Men ser man bak de moderate vekstkurvene for fornybar energiproduksjon i IEAs årlige World Energy Outlook, finner man de absurde forutsetningene for besvergelse om den fossile energiens dominans, nemlig at markedet for solceller og vindturbiner skal ha null vekst de neste 25 årene. Fra å vokse med henholdsvis 30 og 10 prosent, tror de at årlig installasjon av sol og vind vil flate ut på fjorårets nivå, til tross for at prisene blir så lave at markedskreftene tar over for subsidier som driver for utviklingen.

Å bygge sine fossilinvesteringer på at veksten i fornybare energikilder skal forsvinne når de endelig har blitt konkurransedyktige, er omtrent like rasjonelt som å tro at internett er en flopp. Utfordringen for oljeselskapene er ikke bare at de blir utkonkurrert på pris, de sitter også fast i så lange tidshorisonter at det hindrer omstilling. På de ti årene som går fra Johan Sverdrup ble funnet, til feltet er i produksjon, vil årlig installasjon av solceller med dagens veksttakt bli tidoblet. Det tar noen timer å installere små solcelleanlegg, og det tar noen uker eller måneder å installere de største. Det tar ikke stort lengre tid å bygge nye solcellefabrikker. Det eneste som begrenser farten i solenergi, er etterspørselen. Og den er, som Shells Ben van Beurden påpeker, raskt stigende. Klimapolitikk handler enkelt fortalt om å lage politikk som utjevner konkurransen mellom fossile og utslippsfrie energiløsninger. De globale klimaforhandlingene har stått i stampe i 20 år, mye fordi kostnadsgapet mellom fossil og fornybar energi har vært for stort. På klimatoppmøtet i Paris til høsten står politikerne overfor en ny virkelighet. Takket være subsidiedrevet industrialisering av sol og vind i blant annet Tyskland, er kostnadsgapet er borte, og oppgaven har plutselig blitt gjennomførbar.

Forskerne har vist at klimagassutslippene må ned i null i vårt århundre. Når alle gode krefter i verden er enige om å ta livet av forretningsmodellen din, er manglende karisma ditt minste problem. Oljeselskapene klarte ikke å forutse at skiferolje skulle halvere oljeprisen, til tross for at de selv sto for utviklingen. Som oljenasjon bør vi se det som et varsel om hvor store utslag selv små endringer i energimarkedet har for lønnsomheten. Hvis oljeselskapene tror litt medietrening skal løse deres strategiske utfordringer bør vi som aksjonærer trekke pengene ut før det er for sent.

 

Om MariusHolm