En Zeroist i Paris

Norge har, under klimaforhandlingene her i Paris, foreslått en rekke mekanismer for å finansiere klimatiltak. Regjeringen vil fortsette regnskogssatsningen, potensielt øke bidraget i Det grønne klimafondet, doble forskning på fornybar energi, bidra med midler til en ny form for kvotemekanisme for u-land, finansiere kraft i Afrika, øke kutt-ambisjonene og evaluere disse hvert femte år.

Dette høres umiddelbart bra ut, og er kreative forslag som i iallfall viser at Norge ønsker å legge noen ambisjoner på bordet i klimaforhandlingene.image4  Det som er synd er at det meste handler om kutt som andre land, gjerne fattigere land, skal ta. Flere er ikke tilstrekkelige for å utløse fornybar og klimavennlig teknologi.

Poenget med disse forslagene er at de stort sett er innrettet mot å gi mer plass til økte karbonutslipp fra blant annet norsk olje og gass, fremfor å omstille oss fra fossil energibruk til fornybar.

Finansiering, ikke kvoter 

Norske myndigheter fremholder troen på at kvotesystemet vil fungere for å få ned CO2 utslippene, altså mer av tanken om at det skal være mulig å «kjøpe seg fri» fra kutt nasjonalt. Regnskogsatsingen er viktig nok, men likevel mer av det samme; et passivt tiltak innrettet mot å fange CO2 fremfor omstilling av store utslippssektorer.

Den nye markedsmekanismen, et fond for kjøp av klimakvoter for u-land, med 216 millioner fra Norge, som er ment å komme på toppen av u-lands egne forpliktelser, er mer av tiltak som bygger opp under kvotesystemet. Dessuten løser dette ikke et mer grunnleggende behov; hvordan skal u-land ha råd til de kuttene de har forpliktet seg til i sine nasjonale planer (INDC’er)?

Med andre ord er det viktig å finne frem til en måte å finansiere klimatiltak på, særlig i fattige land og såkalt fremvoksende økonomier – og der kan for eksempel Det grønne klimafondet spille en god rolle. Det grønne klimafondet, som ble opprettet etter klimatoppmøtet i København i 2009, skal brukes til å finansiere klimavennlig teknologi.

Det er fint at Norge er villige til å doble bidraget i Det grønne klimafondet til 800 millioner kroner. Men det er ikke bra at det settes krav om at midler frigjøres først etter gjennomføring. Heller enn å kreve at Det grønne klimafondet skal dekke tiltak først når resultatene kan dokumenteres, bør Norge arbeide for at fondet skal dekke nettopp investeringer i forkant som reduserer kapitalkostnadene ved utbygging av fornybar energi.

Fornybar energi, også i sør

Fornybar energi som sol-, vind- og vannkraft er allerede nå konkurransedyktig med fossile energikilder i mange markeder. Høye investeringskostnader gjør imidlertid at det er vanskelig å skaffe tilstrekkelig kapital til prosjekter der risikoen antas å være høy. Det er derfor særlig behov for risikovillig kapital som investeres i klimavennlig teknologi forkant, for å unngå at de fattigste landene ender opp med kull- og dieselkraftverk, til tross for at disse har høyere kostnader over tid. Her kan Norge bidra både med kunnskap og kapital, både alene og i samarbeid med andre land.

Omdisponering av Norfund midler i det såkalte «Power Africa» samarbeidet, lansert av blant annet utenriksminister Brende denne uken, er dermed en god tanke. Enda bedre hadde det vært om det ble gitt nye friske midler til dette

Det er viktig fordi vi er nødt til å sørge for at utviklingsland og fremvoksende økonomier hopper over det fossile utviklingstrinnet og går direkte til den nye utslippsfrie teknologien. Skal vi lykkes med det, må vi sørge for kapital til de nødvendige investeringene i disse landene.

Fas ut bruk av fossilt brennstoff

Norge kunne spilt en mye større rolle, og gitt et mye mer kraftfullt signal, dersom vi brukte vår gode økonomi til både å bygge og finansiere fornybar energi, og da er ikke 2,2 milliarder kroner til fornybar forskning, utvikling og testing nok. Dette er teknologi som er eksisterende og godt utviklet og som stadig blir billigere å investere i, og dermed mer realistisk å rulle ut.

Kjernen er stadig at man ikke nevner Norges største utslipp, elefanten i rommet: vår utvinning av fossil energi. Realiteten er at Norge er et av få land som øker produksjonen av olje og gass, – og med det også klimautslippene.

Vi er rett og slett nødt til å lede an i å fase ut all bruk av fossile brennstoff – også olje og gass.

Det som jo mangler er politiske virkemidler som setter krav til lave utslipp, som en økt CO2–avgift på all fossilt, noe som øker etterspørselen etter fornybare og utslippsfrie løsninger.

Gjennom politiske virkemidler kan vi få frem spydspisser som er først ute med ny teknologi. Gjennom investeringer og bevsste innkjøp kan vi skape et større marked. Og gjennom avgifter kan vi gjøre gammel forurensende teknologi dyrere og den nye utslippsfrie mer konkurransedyktig.

Ta tempen på nytt

For at vi skal unngå farlige klimaendringer er vi avhengige av at hvert land gjør mer enn de har lovet i planer for tiden etter 2020, som er lagt frem i Paris.

160 land sendte inn planer for egne klimamål (INDC’er). Med dagens innmeldte kutt står vi foran en oppvarming på 2,7 grader, altså langt fra globale klimamål.

Nettopp derfor har man denne uken i Paris reist behovet for en ny målefaktor, en ny «temp» Det er spesielt viktig for de mest sårbare landene at klimaforhandlingene tar mål av seg å begrense den globale temperaturen til maksimalt 1,5°C. For disse landene er klimakonsekvensene ved en to graders oppvarming for stor, og for noen vil deres land være druknet eller helt ulevelig.

Før Parismøtet hadde 106 utviklingsland sagt de ønsker maksimalt 1,5°C global oppvarming. Under møtet i Paris har både Frankrike og Tyskland sagt at de ønsker en henvisning til dette målet da 2°C er for lite. I det nye utkastet til klimaavtale som diskuteres nå foreslås det å skjerpe det såkalte togradersmålet.

Klimarettferdig

Paris-avtalen må ha som formål å løse klimakrisen på en rettferdig måte, der rike land som Norge går foran med å kutte utslippene til null. Det er tross alt vi som har skapt klimaproblemet.

klimaforhandlingene er det enighet om at alle land skal kutte i sine utslipp etter 2020, også utviklingslandene. Sammenligner du hvordan utslippene ville vært hvis landene fortsetter som i dag, har utviklingslandene faktisk lovet å kutte mer frem til 2030 enn hva den rike delen av verden har lovet. Utviklingsland skal bidra langt mer enn før. Spørsmålet i Paris er om kravene til rike land skal nedjusteres, noe som vil være resultatet dersom de rike landene får gjennomslag for sine krav om å fjerne referansene til klimakonvensjonens prinsipper om rettferdighet.

Et av de mest spennende spørsmålene er hvorvidt man får til en juridisk bindende avtale. For å få til det må man ha med både fattige og rike land, og da vil de fattige landene kreve kompensasjon fra de rike.

Hvis ikke de rike landene legger nok penger på bordet til klimatilpasning og implementering av fornybar teknologi kan det bli brudd i forhandlingene.

En slags trøst er det da at tiltak for å stanse klimaendringene, ikke er avhengig av en global avtale der svært ulike land med ulike behov, utgangspunkt og interesser skal enes om absolutt alt før avtalen gjelder. Det har vi ikke tid til å vente på. Sentralt er de konkrete nasjonale utslippskuttene som gjøres, spesielt i land som har store utslipp OG midler til å kutte dem. Som Norge. Vi har et eget ansvar.

 

Skrevet av: Camilla Svendsen Skriung, camilla.skriung@zero.no

Om Ingrid Aasaaren