Vi trenger grønne innkjøp

Skjermbilde (36)Innlegget var på trykk i Dagens Næringsliv, 29.juli 2016. Skrevet av Marit Kristine Vea, rådgiver i ZERO.

I 2016 vil det offentlige trolig anskaffe for over 500 milliarder kroner.

Offentlig sektor er dermed en svært viktig kunde for svært mange av landets bedrifter og ved å stille miljøkrav skaper det offentlige økt etterspørsel etter bedre og mer miljøvennlige produkter og tjenester. Når det offentlige stiller miljøkrav til sine innkjøp, vil den delen av næringslivet som leverer gode miljøløsninger oppnå raskere markedsgjennombrudd og vekst.

Grønne offentlige anskaffelser er et kinderegg av en klimaløsning. For det første kan beslutningen om å stille miljøkrav fattes helt uavhengig av Stortingets og regjeringens kjekling om CO2-prising, forbud og påbud. Enhver kommune og offentlig innkjøper kan beslutte å stille miljøkrav på alt fra transporttjenester, bygg og anleggsplasser, til kontorrekvisita og matvarer. For det andre bidrar grønne offentlige anskaffelser til å sette fart på den grønne omstillingen Norge trenger for å bli en suksess i nullutslippssamfunnet. Sist, men ikke minst, er krevende kunder en av de viktigste driverne av innovasjon i markedet.

Et godt eksempel på det siste er Statens vegvesens anskaffelse av el-fergen Ampere, som trafikkerer fergesambandet Lavik-Oppedal i Sogn og Fjordane. Ved å stille strenge miljøkrav og benytte seg av en utviklingskontrakt bidro Statens vegvesen til at verdens største el-ferge så dagens lys. Energikostnadene ble redusert med nærmere 85 prosent, så selv om el-fergen var 25 prosent dyrere i innkjøp, så vil anskaffelsen lønne seg over tid. Siden Ampere er en innovativ spydspiss kan teknologien også eksporteres til utlandet. Det kan gi internasjonale utslippskutt, og ikke minst bidra til å utvide markedet for norske teknologileverandører.

På tross av åpenbare samfunnsmessige gevinster ved grønne anskaffelser er det offentlige fremdeles nølende til å stille strenge og konsekvente miljøkrav. Det finnes i dag ingen offentlig statistikk som gir en god oversikt over i hvilket omfang det stilles miljøkrav, men brukerundersøkelser gjennomført av Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) viser at mindre enn 30 prosent av kommunene og fylkeskommunene oppgir at de ofte eller alltid bruker livssykluskostnader når de skal vurdere tilbud. Det er problematisk, ettersom bruk av livssykluskostnader i mange tilfeller er det som må til for å vise at miljøkrav ikke går på bekostning av lønnsomhet.

Hvorfor er så det offentlige nølende? Gjennom en rekke rapporter viser det seg at mangel på kompetanse blant innkjøpere er den største barrieren, tett etterfulgt av svak ledelsesforankring og en misoppfattelse av at miljøkrav innebærer økte kostnader.

Stortinget vedtok rett før sommeren en ny lov om offentlige anskaffelser som med næringsminister Monica Mælands ord vil bety at «det offentlige heretter må ha en plan for sine anskaffelser, ikke bare for å unngå eller forebygge miljøskade, men også for hvordan anskaffelsene kan fremme klima- og miljøløsninger». Dette må oppfattes som en tydelig marsordre til alle departement og kommuner om å ta tak i sitt lederansvar i innkjøpspolitikken.

Det er ingenting som tyder på at norske offentlige virksomheter ikke ønsker å stille miljøkrav. Men det er mye som tyder på at de ikke vet hvordan de skal gjøre det. Da regjeringen inntok regjeringskontorene i 2013 var noe av det første de gjorde å kutte bevilgningen til Difi som hadde vært øremerket til grønne anskaffelser. Denne bevilgningen må tilbakeføres slik at Difi settes istand til å gjøre jobben sin med å hjelpe offentlige oppdragsgivere til å kjøpe inn varer og tjenester på en effektiv og miljøvennlig måte, til det beste for innbyggerne og næringslivet.

Der store statlige byggherrer, som Statsbygg og Forsvarsbygg både har juridisk- og annen innkjøpskompetanse til å formulere gode miljøkrav, finnes det ikke tilsvarende profesjonaliserte anskaffelsesmiljøer i alle fylker og kommuner. Det trengs derfor en sterk sentral enhet som kan hjelpe lokale innkjøpere med å utvikle gode og konsekvente miljøkrav.

I Sverige har de opprettet en egen telefontjeneste for offentlige oppdragsgivere, med stor suksess. Det samme bør tilbys i Norge. I tillegg må Difi ha nok ressurser til å utvikle gode veiledere, sjekklister og forslag til kravspesifikasjoner som kan ligge lett tilgjengelig på nett, slik at når man som utbygger for eksempel skal stille miljøkrav i forbindelse med et nytt bygg, kan få en konkret anbefaling om hvordan dette bør gjøres. Difi bør også tilby kompetanse til arbeid med livssykluskostnadsberegninger.

Dersom regjeringen mener alvor med at det offentlige skal bruke den nye loven i klimaets tjeneste, må satsingen på grønne offentlige anskaffelser være mer helhetlig enn en ny lovtekst, offentlige oppdragsgivere må også tilføres kompetanse og ressurser til å utnytte handlingsrommet i regelverket.

Marit Kristine Vea

Om Ingrid Aasaaren